Press Releases

Å avslutte den pågående Nakba (katastrofen) for Palestinske flyktninger og internt fordrevne personer er en absolutt nødvendighet for å oppnå rettferdig og varig fred. Det hele startet i 1947[1] med den ulovlige delingen av Palestina og det finnes mange grunner til at Israel har kunnet fortsette å drive systematisk menneskerettighetsbrudd og begå internasjonale forbrytelser frem til idag. Den Amerikanske administrasjonen og særlig den nåværende administrasjonen har i stor grad vært delaktig og bidratt til israels ulovlige politikk og praksis. Det finnes også stor mangel på politisk vilje fra stater i vesten til å ta ansvar og gi konsekvenser for brudd på folkeretten, i tillegg til at de internasjonale byråene som skal ivareta Palestinske flyktninger er så å si inhabile, inaktive og resultatløse. Det internasjonale samfunnets strategi ved å fordømme Israels brudd på folkeretten har vist seg å være ineffektivt. De har mislykkes i å stoppe israelsk politikk og praksis for annektering, kolonisering, tvangs forflyttelse og apartheid i det historiske Palestina. Den eneste måten å å opprettholde folkeretten er ved å legge press på Israel gjennom bruk av rettsbaserte tilnærminger som er grunnfestet i universelle menneskerettigheter og folkeretten. Dette inkluderer å gjenopplive den legitime Palestinske motstanden og holde israel ansvarlig for menneskerettighetsbrudd og folkerettsbruddene de begår.

Palestinske flyktninger og internt fordrevne personer utgjør verdens eldste og største flyktningbefolkning, med 8,7 millioner personer. Dette utgjør 66,7 prosent av det Palestinske folket og er et direkte resultat av den pågående Nakba.[2] Den pågående Nakba er preget av israelsk politikk og praksis for å oppnå maksimal mengde land med et minimum antall Palestinere. For å oppnå dette segregerer og fragmenterer  de, samt isolerer Palestinske samfunn og deres land for å undertrykke Palestinsk sosial-, kulturell- og nasjonal identitet og motstand, noe som er et forsøk på å ødelegge det Palestinske fellesskapet og retten til selvbestemmelse.[3]

En av måtene Israel opprettholder okkupasjonen og lar Nakba fortsette, er gjennom en prosess som går fra de facto til de jure annektering, designet for å opprettholde og styrke Israels kolonisering og apartheid av Palestina.[4] Det ble nylig dannet en kriseregjering i Israel, og dette kommer som et tiltak for å bekjempe Covid-19-pandemien men i stedet bruker Israel dette som en mulighet til å fremskynde sine annekterings planer. Korona krisen har igjen vist at Palestinske flyktninger er ekstremt sårbare og særlig utsatt for undertrykkelse og institusjonalisert diskriminering. Dette resulterer i humanitær krise da det ikke finnes tilstrekkelig beskyttelse for Palestinske flyktninger.

Mangelen på beskyttelse fortsetter å øke på grunn av den Amerikansk-Israelske kampanjen som arbeider aktivt med å undergrave og de-finansiere FNs hjelpeorganisasjon for Palestinske flyktninger (UNRWA).[5]  Dette har hemmet UNRWA, i tillegg til at United Nations Conciliation Commission for Palestine (UNCCP) fungerer som en ineffektiv stiftelse. UNCCP ble opprettet for å sikre Palestinernes rett til retur og økonomisk kompensasjon, men viste seg tidlig som en ikke-fungerende stiftelse. På grunn av dette har Palestinske flyktninger blitt frarøvet den internasjonale beskyttelsen som Palestinske flyktninger har krav på.

Situasjonen forverres ytterligere av den såkalte “Peace to Prosperity: A Vision to Improve the Lives of the Palestinian and Israeli People” (også kjent som Deal of The Century, heretter kalt Visjonen) en plan som ble foreslått av Trump-administrasjonen i januar 2020.[6] Visjonen er gjennomsyret av å støtte og belønne Israel for alvorlige brudd på folkeretten og påstår å innta en "pragmatisk" tilnærming til spørsmålet om Palestina, som etter Trumps mening bør erstatte folkeretten, konvensjoner, og FNs resolusjoner. Visjonen avslører hvordan opprettelsen av en såkalt selvstyrende Palestinsk stat ville manifestere seg i en ikke-sammenhengende kapitulert Palestinsk enhet, med israelsk-regulerte grenser, og forbundet med israelsk-kontrollerte broer, tunneler og veier.[7] Planen forsøker å legitimere annekteringen av øst-Jerusalem, Jordan-dalen og Israels kolonier på Vestbredden.[8]

I tillegg er det snakk om et lands bytte av “trekant regionen” som er hjem til 260 000 Palestinere med israelsk statsborgerskap. Dette er et område som ofte blir omtalt av israelske politikere som et demografisk trussel. Det vil si at Palestinerne som bor her vil bli en del av den foreslåtte Palestinske 'staten' slik at Israel kan bevare sin karakter som en jødisk enhet.[9] Videre nekter Visjonen Palestinske flyktninger og internt fordrevne personer deres rettigheter, som innebærer retten til å vende tilbake til sine hjem, kompensasjon av eiendommer og erstatning.[10] Dette vises gjennom unnlatelsen av spørsmålet om Palestinske internt fordrevne personer (ca. 760 000 mennesker), forsøket på å begrense antall Palestinske fordrevne personer som har krav på erstatning, ved å frigjøre Israel fra sitt ansvar overfor Palestinske flyktninger, og samtidig overføre dette ansvaret til tredjestater, hovedsakelig Arabiske stater.[11] 

Det internasjonale samfunnet har over lengre tid vist en mangel på mot og vilje til å gjøre noe som faktisk utgjør en forskjell for det Palestinske folks rettigheter. Dette kan spores tilbake over 100 år, da mektige stater formaliserte koloniseringen av Palestina gjennom Balfourerklæringen i 1917 og Mandatet for Palestina i 1922 til fordel for Sionistbevegelsen. I dag fortsetter de samme statene å ignorere sitt ansvar og gir Israel straffrihet i stedet for å sette en stoppe for menneskerettighetsbruddene og folkeretts forbrytelsene som fortsatt blir begått mot det Palestinske folk. Mektige vestlige stater (EU, deres medlemsland og USA) har ikke tatt noen praktiske tiltak for å holde Israel ansvarlig. Heller det motsatte har skjedd, noe som har bidratt til “shrinking space” for sivilsamfunnet og en økning i tiltak som kriminaliser legitim Palestinsk motstand. Israel har gjort dette gjennom å implementere tiltak som inkluderer uakseptable kriterier for a motta finansiell bistand, disse tiltakene er forkledd som anti-terror tiltak og lovgivning.[12] 

Vi kan ikke lengre stole og vente på at de ineffektive midlene (slik som straffefrihet for brudd på folkeretten, fordømmelse av Israelske handlinger uten handling og balanserte uttalelser fra politikere) til det internasjonale samfunnet skal lykkes, da dette så langt har ført til økt annektering, tvangs forflyttelse og kolonisering av Palestina og det Palestinske folk. BADIL og Global Palestine Refugee Network (GPRN) oppfordrer det Palestinske folket til å stå sammen som ett folk, uansett hvor de befinner seg,

til å forene seg og være standhaftige i sin kamp for å kreve og søke sine rettigheter til selvbestemmelse og tilbake.